Tenk negativt!

Hver 3. torsdag kommer en tekst jeg har skrevet i Halden Arbeiderblad. Den første publiserte teksten var denne, som stod på trykk 31. oktober. Det er annerledes å skrive for papir, ikke minst fordi det er et så mye mindre umiddelbart medium. Jeg er blitt så vant til den direkte responsen fra dere og synes det var hyggelig å se at mange leser og kommenterer trykte tekster også. Jeg vil fortsette å legge tekstene her noen dager etter publisering, for dere som ikke har tilknytning til Halden, og for å samle tekstene i mitt eget arkiv, som er her. 

Vi leser stadig om triste skjebner i avisene. Folk som ligger stengt inne med kronisk utmattelsessyndrom, om noen som blir lamme etter en ulykke på fotballbanen eller unge mennesker med uhelbredelig kreft.

Det overraskende og slitsomme med disse sakene, synes jeg er det positive fokuset. «Mistet mann og barn i bilulykke – nå smiler lykken til dem som er igjen». Jeg blir litt matt av alle dem som sier det hjalp dem å tenke positivt gjennom den tunge tida. Selvsagt gjorde det det! Men gir legen deg en uhelbredelig diagnose, bør det være lov å si «fader heller, dette var faktisk skikkelig dritt.»

Du vet jo at ting vil bli bedre. Du vet jo at bak skyene er himmelen blå og at stjernene skinner sterkest når himmelen er på sitt mørkeste. Men å ikke kunne være trist fordi noen kanskje har det verre, blir omtrent like meningsløst som at man ikke skal kunne føle seg riktig glad, fordi det kan hende noen andre har det bedre et annet sted på jorda. Selvsagt er det noen der ute som står verre eller bedre stilt enn deg selv. Men dette er din virkelighet og i ditt perspektiv er den akkurat så ekte som du lar den være. 

Jeg mener ikke at idealet er de som stiller seg i utgangspunktet negative til alt. Litt som Tussi i hundremeterskogen går de gjennom livet med en trygghet om at de aldri har gledet seg en gang for mye.Det er befriende med positive folk. Som er så positivt naive at de legger lommeboka synlig på cafébordet i et fremmed land og tar utgangspunkt i at verden vil dem vel, selv når motgangen de møter er det eneste vi rundt dem kan se. Som er positive og lette til sinns. Helt til det motsatte er bevist.

Og det er her jeg tenker at det viktige punktet ligger. Til det motsatte er bevist. Når den uhelbredelige diagnosen kommer, er det motsatte bevist. Og da skal det faktisk være befriende deilig å se at du, nydelige, positive vesen, ærlig sier at livet er ganske tungt her og nå. Det blir så ærlig og deilig av sånt. Så kan man ramse opp alt som er dumt og sette av den tida det tar til vrede og sure miner. Grine og slippe frustrasjonen fri. Ramse opp hele det negative ordforrådet vi ikke visste at du hadde. Og le så hele kroppen rister når du innser hvor miserabelt livet kan være, om det er det mest naturlige. Befriende. Ærlig, raust og forløsende.

For det er viktig for meg at dere vet det, alle dere som rammes, at når dere ligger der med kronisk utmattelse, lammelse, dyp sorg eller kreft, skal dere få slippe å kjenne på våre forventninger om at dere må være positive i tillegg. Sånn som de er, de vi leser om i avisa. Jeg vil heller vi skal åpne armene våre for dem som lider og si vi ser at dere har det vondt. At nå er tida på sitt verste og verre kan det faktisk nesten ikke bli. Jeg ser du trenger et rom der du kan slippe det vonde ut, og det rommet skal jeg gi deg.

Først en god stund etterpå kan vi se tilbake på livsperioden med en passelig avstand og tenke over at det var utrolig hvordan ting gikk så fint som de gjorde, når hele verden satte støtet midt imot oss. Vi kan bli litt stolte, sukke og si «Ja, da var jeg jammen meg langt nede en stund», «Jeg grein jo i ukevis og henta ikke posten på en måned». Og derfra blir veien så kort til forståelsen og rausheten vi bør vise oss selv. Selvsagt grein du i ukevis, min venn. Selvsagt henta du ikke posten! Selvsagt sendte du hodet ned i negativitetens mørke dal og gravde deg inne selv da sola skinte ute. Det var det eneste menneskelige å gjøre.

Tenk negativt! Å grave seg ned en stund hjelper ganske ofte og den friske lufta er fortsatt der når du blir i stand til å smake litt på den. At tro, håp og kjærlighet skal vise seg som dine venner, ser du først etterpå og da er rommet der, åpent og på ekte, for alt det fine som også skal komme. Først da er det tid for å tenke positivt.

Reklame

God ikke-dag

Omtrent en dag i uka våkner jeg og skjønner at dette er en god, gammeldags ikke-dag. En sånn dag hvor alt kjennes litt tyngre enn det pleier og det oppleves urettferdig å måtte stå opp og vondt å gå ut av dusjen. Videre jobber dagen litt imot meg; jeg mister ting, glidelåsen fester seg i jakkefôret og jeg snubler i mine egne bein. I det siste har jeg blitt litt glad i disse dagene. Jeg har jo gitt dem et eget navn og begynt å tenke «god ikke-dag, Maren», i dag skal jeg være skikkelig grei. Mot meg sjøl.

Det er ikke sunt å ha sånne dager for ofte. I vinter velta de over meg hver eneste dag, uten at jeg hadde makt til å omfavne dem. Den ene glei over i den andre og jeg endte med en lang og seig ikke-tid. Det er helsevarsko, røde varsellamper og en verden som står litt på hodet. Det kjentes som om laderen jeg plugget inn i meg selv var en slapp, gammel billader, som bare så vidt gav mer energi enn den krevde. Ting gikk for sakte.

Men en ikke-dag i uka går veldig fint. Jeg ser stadig de energiske folka som tilsynelatende aldri har en skikkelig ikke-dag, men nå er jeg på et sted hvor jeg nesten tenker at de må gå glipp av noe. For ladedagen nå gir så mye fint og er så raus og ærlig. Ullpledd, lys på bordet, iPad i sofaen for alle som vil og krav på bakkeplan. Jeg utsetter gladelig til i morgen det jeg ikke orker i dag og hvis jeg har lyst på bolle til frokost, later jeg som om lørdagen kom noen dager på før denne uka. Jeg er veldig lett å lure.

Vi har dem alle sammen, tror jeg. Ikke-dagene. Vær raus med deg sjøl. Det er ikke hver dag man skal klatre ivrig mot toppen – det er viktig å ta noen dager på base-camp for å ikke bli høydesyk. Senk kravene disse dagene og ta gjerne med deg hele familien på en enkel middag rundt posesuppa og la oppvaska stå til i morgen. Erfaringen nå, når dagene kommer i god helsemessig avstand til hverandre, er nemlig at kreftene presser seg på fra start morgenen etter, hvis du har vært skikkelig flink til å omfavne ikke-dagens iherdige masing om hvile. Legg beina på bordet. Midlertidig ute av drift. Stengt på grunn av oppussing. I morgen blir en bedre dag. God ikke-dag.

Vær forsiktig!

Det sages ned trær i barnehagene og legges tjukke fundamenter med mykt materiale under ethvert huskestativ. Vaskemidler settes på øverste hylle og foreldre som røyker i kjøkkenvifta er på kant med loven som gir alle barn lovfestet rett på et røykfritt miljø.

Fantastisk, synes jeg! Barna våre er i de beste hender og de farene jeg eventuelt ønsker å påføre barnet mitt, må jeg sørge for sjøl. Og det er faktisk ganske mange jeg vil han skal møte. I all vår fritid møter vi på dem, og jeg synes det er spennende å møte farene sammen med han.

Jeg lar han skjære grønnsaker med kniv. Jeg har lært han hvordan man tenner en fyrstikk. Jeg lar han koke ris og pasta og han får ofte ansvar for å røre i sausen. Jeg klatrer like bak han opp litt for bratte fjellknauser. Jeg lar han gå først ut på den glatte plattingen og jeg håper han en gang får oppleve å plumpe i litt for kaldt vann. Jeg elsker skrubbsårene på knærne og lar han kjenne først sjøl om han synes middagen er for varm til å spises.

Jeg veit ikke riktig om det er noe i veien med morshjertet mitt, men jeg kan forsikre om at det banker og slår og til tider slites så hardt at jeg kan sitte å grine i bilen for å ha levert han gråtende i barnehagen eller at jeg helst vil rett hjem etter en hyggelig kveld med barnevakt. Jeg elsker den fine toåringen min herfra og til evigheten og det er derfor jeg vil møte livet sammen med han, med alle utfordringene livet tar med seg. Av rein morskjærlighet skal han få teste seg på verden, slik den er, relativt ufiltrert og på ekte, med mamma like i nærheten. Han skal jo leve i den helt på egenhånd en gang, og jeg vil at han skal møte den forberedt.

Når han leker i trappa, forteller jeg han gjerne at det er langt ned. Når han skal klatre opp på kjøkkenbenken sjøl, sjekker jeg om han er forsiktig før jeg ber han være det. Jeg nekter å la «Vær forsiktig!» bli et utrykk for min omsorg og et utrykk for kjærlighet fra en av dem som er aller mest glad i han. «Så fint at du er forsiktig!» kan jeg gjerne si. Eller «Prøv sjøl først!». «Jeg tror du kommer til å klare det» og «Jeg synes du er veldig tøff hvis du tør å prøve». Jeg vil at han skal klatre opp stigen som står lent mot epletreet og jeg lar han ikke kjenne at jeg har to hender klare til å fange ham om han trår feil. «Jeg ser at du går forsiktig» kan jeg si når jeg ser det, og «Det er lurt, for det er langt ned».

Jeg veit at de som oppfordrer barn til å være forsiktig lenge før de har sett om de egentlig vil være det, gjør det i beste mening. At det også, på sin måte, forbereder dem på en risikabel situasjon. Men jeg er så imponert over barnas egne evne til å vurdere hvorvidt en situasjon er farlig eller ei. Det er lett å se at han er fokusert og preget av stundens alvor når han får lov til å tenne lysene på middagsbordet hver fredag. Jeg ser at han kjenner etter med den lille nakne foten sin på stigen opp fra bassenget og sjøl finner ut at «Her er det jammen glatt». Og jeg elsker det stolte fjeset hans, når han har fått til noe – åpenbart både skummelt og vanskelig – helt på egenhånd, uten mine varsko på forhånd.

Jeg tror at barn som i utgangspunktet er forsiktige har best av å ikke få høre den oppfordringen hver gang de skal prøve noe nytt. De har sjøl vurdert at de er klare. Og jeg forbeholder meg retten til å ta utgangspunkt i at barn ikke har et ønske om å verken slå seg eller brenne seg. Jeg mener vi skal fortelle dem om farene. Men forsiktige vil jeg vi skal ta utgangspunkt i at de er, med forbehold om at de aller gærneste blant oss, som ikke eier sperrer om de så står på kanten av stupet, selvsagt må få hjelp til å se konsekvensen av å velge å hoppe.

Sikre barnehagen. Innfør lover som sikrer et røykfritt miljø og sag gjerne ned trær om det må til. Men barna våre, de fortjener å få føle seg fram sjøl. Ta fornuftige avgjørelser helt sjøl og bli stolte av vurderingene de tar. Jeg setter vaskemidlene på øverste hylle, står ved siden av han når han rører i den varme sausen, men jeg insisterer på at det er viktig å la barna møte farene. Til fjellknausen skal vi mens den fortsatt er hakket for bratt. Fyrstikken skal han få tenne hver fredag og han skal fortsatt få klatre i stigen for å hente seg et eple. Jeg skal smile stolt tilbake når han tar den første biten, etter at han sjøl har vurdert om det var behov for å tenke «Vær forsiktig!»

Jeg skal finne en fredfull plass i deg, og ta deg med dit i dag

-Jeg vil ta deg med ut, sier jeg, for det vil jeg. Du har ikke vært ute på det jeg kan huske og det ser ut til at kroppen din har glemt hvordan det kjennes å stå. Gå. Være levende. Vi veit begge at du ikke kan gå ut i dag heller, men jeg vil ta deg med likevel. Jeg skal finne en fredfull plass i deg, og ta deg med dit i dag.

-Hvor skal vi? Spør du og jeg skjønner at du er med på leiken. -Ikke noe spesielt sted, svarer jeg. -Jeg vil egentlig bare se deg rulle i lyngen og bli blåbærblå på kinnene. Jeg vil at vi skal gå til et sted som er akkurat litt for langt borte og hvor det er noen stigninger som er akkurat så bratte at det føles ubehagelig først og deilig etterpå. Jeg vil at du skal ha på deg nesten akkurat nok klær, bare ikke ha med skift eller en overtrekksjakke, sånn at vi kjenner at det er litt for kaldt når vi står stille. For jeg vil at du skal kjenne hvordan det føles å være våt og kald etter å ha tråkket deg litt fast i myra. Og jeg vil at vi skal bli akkurat litt for sultne før vi tar fram sjokoladen så vi kjenner hvordan den har en stemningshelbredende effekt i oss. At vi skal bli fylt med glede og godt mot, nok krefter til å fokusere mer på målet enn på tilbakelagt distanse, bare av denne ene biten sjokolade som smaker så innmari godt. Og jeg vil at du skal like å ha sjokoladen i kjøleskapet resten av livet bare fordi smaken minner deg om denne turen.

Jeg vil at vi skal kjenne hvordan lungene våre føles større når vi fyller dem med frisk luft og hvordan lukten av råtne blader kjennes god, fordi rommet vi er i er så stort. Hvordan fargene ute ikke virker glorete nettopp på grunn av romsligheten rundt oss og jeg vil at vi skal se for oss disse fargene malt på et bilde og hengt opp i stua også skal vi tenke at det ville være et skikkelig stygt bilde, for det ville det.

Jeg vil at vi skal tenne bål, fordi det er varmt og vi trenger varmen. Ikke med det samme, men etter at vi har grilla ostesmørbrød på den, blitt møre i beina og røde i kinnene og etter vi har satt lua på igjen etter at vi tok den av oss fordi vi var varme. Vi skal bli akkurat litt for kalde, sånn at vi må trekke oss nærmere det bålet og jobben det er med å flytte liggeunderlaget og rigge seg til, skal være akkurat nok til å være verdt det.

Så skal vi se på flammene og finne litt lange pinner som vi kan få til å gløde i tuppen og vi skal ligge sånn å holde dem opp og se det ryke av pinnetuppen mot himmelen som begynner å bli mørkeblå. Og jeg vil ligge bakover på liggeunderlaget og ikke bry meg om at jeg kjenner en stein i ryggen fordi det er så godt å ligge etter en sånn tur som er akkurat litt for lang og bratt. Og det er så godt å ligge her og kjenne på at vi aldri kunne kommet oss hit på noe annet vis. Med hest kanskje, men ikke med bil eller buss eller rullestol, for denne plassen er bare for de som oppsøker den til fots. Og det er ingen andre enn oss som oppsøker akkurat denne plassen i kveld, for det finnes så mange sånne plasser og så innmari få folk som oppsøker dem. Men vi er sånne folk og vi er der. Nå.

Og jeg vil at vi skal dra hjem fra den turen igjen fordi jeg vil at det skal bli så godt å komme hjem. Jeg vil sitte i sofaen min igjen, men med stilongs denne gangen, som har fått egne knær og rumpe som siger og får kroppen min til å se slapp og rar ut. Og du skal ligge i senga di igjen, den senga du har ligget så alt for mye i de siste månedene, så lenge at vi ikke husker når det startet, og nå skal senga kjennes god og mjuk og nesten fremmed.

-Takk for at du tok meg med ut, sier du, fortsatt i senga. Og jeg smiler til deg, for det kjennes virkelig sånn, som vi har vært der. Og du smiler tilbake og i det du glipper med øynene for å sove litt igjen, ser jeg lyserød farge i kinnene dine og fargen virker overveldende sterk fordi kinnene dine ikke har hatt et sånt glød av farge på alle de månedene vi ikke riktig kan telle. Det er som om hodet ditt plutselig har kommet på hvordan det er å leve. Som om kroppen din virkelig har vært der ute. I fantasiskogen, på en imaginær helsereise, hvor du fant gløden og styrken du trengte, for å holde ut noen måneder til. –Vi kan reise tilbake igjen en dag, sier jeg, for det vil jeg. En gang kanskje helt på ordentlig.

Mamma er et menneske

Det er viktig å aldri krangle foran barna. Være samstemte og enige. Det er viktig å se barna, høre dem, anerkjenne tilstedeværelsen. Bygge oppunder opplevelser framfor prestasjoner, være gode eksempler og gi dem en innføring i hva en sunn og aktiv livsstil innebærer, helt uten å påvirke følelsen de har av egen kropp og egen verdi. Gjøre dem rike på opplevelser, stimulere sansene, språket, kunnskapslysten og bevare nysgjerrigheten hos dem. Bygge bånd til nær familie og gjøre dem trygge i møtet med nye mennesker.

En liste til å bli matt av, definitivt. Et garantert mislykket prosjekt. På alle disse punktene vil du feile som forelder, og takk og pris for det.

For mamma er bare et menneske. Pappa også. Og noe av det viktigste vi skal hjelpe barna våre med er å være fullkomne barn og seinere fullkomne voksne. Stort vil sjokket bli, den dagen de forstår at de mislykkes totalt med å leve opp til forestillingen av hva det vil si å være en fullkommen voksen, hvis de skal leve opp til et slags idealmenneske, som aldri har fantes og som de aldri vil kunne oppnå, selv med hardt arbeid.

«Jeg vil gjerne lese bok for deg, men jeg vil drikke kaffen min først», sier jeg ganske ofte. «Klart du kan leke ute! Jeg blir inne litt til, men jeg kommer ut etter hvert». «Veit du, i dag er jeg sliten, så sliten at jeg faktisk ikke orker å lese bok for deg en gang». Ganske mislykket som supermor, veldig vellykket som voksent menneske. Jeg er sliten. Jeg krangler. Er uenig. Lei. Usunn. Kjedelig. Tom for påfunn og engasjement. Selvsagt er jeg også opplagt. Enig. Oppstemt. Sunn. Morsom. Full av påfunn og stimulerende ideer. Av og til. Noen dager. Noen uker. Andre ganger er det tomt på tanken, og det blir helt klart ikke mer energi og positivitet av å kjenne på alt man ikke er.

Like mye som barn trenger å bli sett og hørt, trenger de å forstå at de ikke er sentrum av universet. Det vil de selvsagt forstå en gang, og de vil også merke at de er sentrum i mamma og pappas univers i ganske mange år, men jeg insisterer på at det er sunt og oppbyggende å forstå sin egen begrensning. De kan godt få vite at jeg synes det er vanskelig å se hva de har tegnet, men at jeg synes de har brukt fine farger. De kan godt få vite at jeg ikke orker å bygge duplo hele søndagen, men at jeg elsker å se dem leke og at jeg leker så ofte jeg har overskuddet til det. Og at jeg koser meg på ordentlig når jeg gjør det. De kan godt få vite at jeg av og til vil være på do for meg selv og at jeg trenger å ha det stille i bilen av og til. For mamma er bare et menneske. Skuffende nok. Avslappende nok. Realistisk nok.

Alle som blir voksne får nok et lite sjokk av hva det innebærer. Men jeg vil gjerne at mine barn veit at et forhold ikke behøver å være mislykket selv om det ikke er som på film. Jeg vil at de skal vite at det er greit å være sliten. Lei seg. At det er helt i orden å mislykkes og at man ikke alltid har kontroll. At man må be om hjelp. At man må låne penger i banken og at man av og til må spise kjedelig middag i en hel uke for å ha råd til noe annet. Og at de kan senke skuldrene.

Jeg håper de ser at de er flotte som de er, uten applaus eller dokumentasjon. At det noen ganger er godt å leke for seg sjøl, være for seg sjøl og finne på egne aktiviteter fordi man kjeder seg. Noen ganger er det gøy å være nysgjerrig selv om folk rundt ikke bryr seg så mye om det du forsker på og noen ganger er det gøy å finne ut noe nytt, selv om andre er likegyldige til oppdagelsene dine.

Når de blir litt eldre håper jeg de ser at det er helt trygt å bli voksen. Fordi de voksne også krangler. Er uenige, gjør feil og kan være eksempler man ikke vil eller bør etterfølge. Det hender de er usunne, slappe og late og noen ganger er opplevelsen av hodet mot sofaputa stor nok i massevis for dem også. Det hender de gruer seg, er flaue og mislykkede. Og selv om de er dundrende mislykkede som superforeldre, er de fullverdige voksne mennesker.

Jeg glemte å sende med eple i matboksen. Er for sliten til å høre alt han vil fortelle meg og for distrahert til å se alt han gjør. Jeg sender han ut når jeg sjøl vil være inne og venter med boka til jeg har drukket opp kaffen. Jeg takker nei til å leke med duplo på rommet og sier nei og hysj kanskje fire ganger gjennom en biltur på ti minutter. Jeg låser døra til do for å få være i fred og forteller han ærlig at jeg ikke ser hva han har tegnet på arket. Hver eneste dag feiler jeg i prosjektet om å være en feilfri forelder. For mamma er bare et menneske. Heldigvis. Og takk og pris.