Brosjyre til nybakte mødre

Så kom babyen ut og han var akkurat så glatt og klissete og skrukkete som nyfødte barn skal være. Når jeg tenker på den nå, følelsen av å få han opp til meg for første gang, tenker jeg at det må være litt som å ta gull i OL. Du har jobbet tre lange sesonger for dette. Ni måneder med ulike faser hvor dette er målet, og etter en oppløpsside inn på stadion står du her endelig. Med medaljen klint inntil det nakne brystet ditt, som fra nå av alltid skal være en mors trygge favn.

Jeg har sett på bilde i ettertid at jeg så overveldet ut. Øynene så åpne, som om jeg litt fortvila så etter noen som kunne vise meg hvordan jeg skulle håndtere alle følelsene som veltet over i kroppen min. Det var det selvsagt ingen som kunne vise meg. Men de hadde heldigvis noe. De kunne tilby meg en bunke brosjyrer.

Det som skiller denne babyen fra et OL-gull, må nemlig være alle brosjyrene som fulgte med. Det er ikke sånn at jeg skulle behøve å lure på noe, for det står her alt sammen. Hvordan han skal ligge når han sover. Hvordan han skal suge når jeg ammer. Hvordan jeg skal trene opp bekkenbunnen. Hvilke signaler vi bør se etter. Hvilke vaksiner han skal få, og hvilke vaksiner han bør få. Fem gode søvnråd. Når og hvorfor vi skal innføre tran og hvordan barnet skal sikres i bil. Hvordan vi bør reagere ved ulykke eller forgiftning, mors svingende følelsesliv, nærhet, kjærlighet, stimulering tilpasset utviklingsstegene, rusk i øyet, flis i foten, gnagsår, difteri, skurv, og jeg tuller ikke, men det står faktisk også om pneumokokksykdom, som om noen i det hele tatt veit hva pneumokokksykdom er, langt mindre hvordan de uttaler ordet.

All denne informasjonen, gjennom brosjyrene og selvsagt via opplysende sider og innholdsrike fora på internett, skulle vel gjøre oss til den tryggeste generasjonen foreldre noen sinne? Noe forteller meg likevel at tryggheten vi føler som foreldre ikke blir større, men mindre på tross av denne enorme tilgangen på fakta. Mannen min og jeg måtte le da vi trakk i den røde snora på sykehuset fordi vår førstefødte hadde full bleie. Alarmen gikk og en mild og rolig omsorgsperson kom inn på rommet vårt og viste oss at dette egentlig var noe vi kunne klare. Helt selv. Uten brosjyre. Vi fortsatte å ringe i den røde snora og da vi kom hjem fra sykehuset måtte jordmødrene etter flere telefonsamtaler fortelle oss at når vi hadde fått barnet vårt med oss hjem, var vi ikke lengre under deres omsorg. Brutalt, som livet selv.

Milde og rolige omsorgspersoner kan ikke komme løpende til oss ved hver utfordring vi møter. Vi må finne tryggheten vi trenger i oss selv. Vi kan lese alle brosjyrene, skrive innlegg etter innlegg på barn-i-magen-forum på internett, men det er ingen der som kan få ut flisen i foten til barnet vårt for oss. Vi må bite tennene sammen, finne fram pinsetten og si «dette fikser mamma» så tydelig at både barnet og vi selv tror at det er sant. For mamma kan fikse det meste. Og det kan pappa også.

Selvsagt så jeg overveldet ut da jeg satt der med mitt nyfødte barn på brystet både for første og andre gang. Overveldet ble jeg også av informasjonsmengden som veltet over meg og jeg skulle ønske at den røde snora kunne følge meg videre i hverdagen med spedbarnet vårt hjemme. Men den kan ikke gjøre det. Og bunken brosjyrer på benken kan ikke gjøre meg trygg. Jeg har kanskje to forvirrede øyne, men like under hodet er en mors trygge favn og der ligger han, gullmedaljen. Nærhet og kjærlighet er ikke brosjyremateriale og rusk i øyet og andre plager skal vi nok finne ut av. Vi har jo tross alt tatt gull allerede.

Reklame